Analyse av ”Monsteret”

”Monsteret”, er et utdrag fra boka ”slavenes bok”, utgitt 1993, av Elin Brodin. Hun er en norsk forfatter og oversetter, og debuterte i 1983 med fabelromanen ”Morgen i aftenlandet”. Noe som er typisk for Brodins tekster er at de kritiserer samfunnet, og det moderne miljøet vi har i dag. I mange tilfeller har hun et politisk budskap som er skrevet mellom linjene i tekstene. Bøkene hennes har ofte sjangertrekk fra science fiction, fantasy og dystopien. Sistnevnte går igjen i ”Monsteret”. Det er ei novelle hvor skildringene av miljøet og motivet kommer med korte mellomrom. Den er skrevet i tredjeperson, og består for det meste av tankene og følelsene til vesenet som blir omtalt mest.

I starten vet vi ikke helt hva slags vesen det fortelles om, men vi får hint som: ”tungespiss til hale” og ”gled over hete flater”. Her får man inntrykk om at det er et slags dyr. Vesenet er i fangeskap, og blir passet på av det hun kaller monsteret, som er et menneske. Poetiske setninger skildrer vesenets depressive tanker om fangenskapet, og hvordan det lengter tilbake til en solvarm stein i det fri. I teksten står det: ”Monsteret stikker og slår henne i sirkelen. Det får henne til å danse.” Dette avslører at vesenet opptrer ufrivillig i en sirkel, og ikke vil danse frivillig. Personen viser tydelig at det er han som har overtaket, når han ”løfter kroppen hennes i været, triumferende.” Når vesenet ser monsteret, vil hun vekk, men når hun ligget alene i buret, lengter hun etter at monsteret skal komme. Novellen er skrevet slik at leseren får medfølelse med vesenet, og er enig i at personen er et monster, som ikke bryr seg om annet enn å høyne seg selv, ved å legge slangen under hans vilje. Mot slutten ser vesenet en etterlengtet mulighet til å flykte, og kan ikke la den gå til spille. Her kan det virke som om novellen vil få en ”happy ending”, men når man leser videre finner man fort ut at det er usannsynlig. Hun prøver å drepe personen som har passet henne, for så å flykte. Til nå kan man ha gjettet seg til at vesenet er en slange, og at monsteret er en dyretemmer på et sirkus. At slangen prøver å kvele et menneske, gjør at sirkusarbeiderne reagerer hurtig, og får avverget situasjonen. De planter ei kule rett gjennom slangens hode, så den dør. Først er dyretemmeren fortvilet over å ha mistet det verdifulle dyret, som om det var en ting, men så sier han bedrøvet: ”stakkars Isabella.” Dette er det eneste tilfellet i teksten, der man får vite at dyretemmeren også hadde et følelsesmessig bånd til slangen, ikke bare brukte den for å tjene penger. Han visste ikke hva slangen følte, og at den ikke hadde det bra. Om han hadde visst det, ville han gjort noe med det da?

Teksten er skrevet i kronologisk rekkefølge, og går over kort tid, fra slangen ligger alene i buret sitt, til drapsforsøket i manesjen. Forfatteren veksler med å skildre hvordan slangen tenker tilbake på hvordan det var i det fri, før den ble tatt i fangeskap, og referere til hva som skjer med slangen i nåtid. Det blir forklart som et slags paradis, i kontrast med buret som nå har blitt slangens ensomme hjem. At novellen er skrevet i tredjeperson, gjør at fortelleren vet alt, og kan fortelle om både slangens følelser, dyretemmerens følelser og referere til det som skjer. Helt til i slutten står fokuset hele tiden på slangen, og hva monsteret gjør med den. Når slangen dør, et det et stort vendepunkt, der fokuset går mer over på dyretemmeren, og hans tanker og følelser. Her får man helt annet syn på han, og man får en slags forståelse, selv om han har vært ”fienden” gjennom nesten hele teksten. At slangen tenkte på dyretemmeren som er monster, gir et frampek om hvordan han behandler slangen gjennom hele teksten, og hvordan han har behandlet henne tidligere. Novellen er skrevet på en spontant og poetisk måte, med korte setninger. Dette gjør at teksten blir veldig konsentrert, og det er en betydning med alt som skjer, og som blir forklart.

Novellen starter med å fortelle om slangens situasjon, før den forklarer mer av det som skjer. Dette får spenningskurven til å stige jevnt mot slutten av teksten. Her har vi et høydepunkt, når slangen prøver å drepe dyretemmeren for å komme seg fri. Spenningskurven synker raskt når slangen ligger død i manesjen dyretemmeren har feilet i sitt livsverk. Det kommer et lite vendepunkt når slangen ser en mulighet til å slippe fri. Før i teksten har det virket som om dyretemmeren hadde slangen i et så sikkert jerngrep, at dette ikke skulle være mulig. Det største vendepunktet er, som tidligere nevnt, når slangen dør. Da begynner fortelleren å referere til hva som skjer, sett utenfra, ikke sånn som slangen opplever det. Helt på slutten roper en jente fra tribunen: ”Se! Se på det monsteret!” Her prater hun om den døde slangen. Dette er og et lite vendepunkt. Før ble dyretemmeren omtalt som monster, mens nå er slangen blitt monsteret. Man kan si at slangen tok igjen for den dårlige behandlingen, og ble den slemme til slutt. Likevel er det absolutt ingen uvanlig reaksjon fra et slikt rovdyr. Instinktene trer inn, og gjør hva de kan for å befri slangen.

Hovedpersonen i teksten er reptilslangen. Gjennom skildringer av slangens lengsel etter å være fri, får man gjennom tredjeperson vite at den en gang lå utstrakt i sollyset, på en varm stein, helt til solen gikk ned. Nå ligger den ensom i buret sitt og lengter tilbake til det varme sollyset, helt til den må opptre ufrivillig på sirkuset, som den har gjort utallige ganger før. Et vendepunkt for slangen er når hun oppdager muligheten til å rømme. Det er da slangens rolle blir mer fremtredende. Rollen blir ellers skildret gjennom dens tanker, lengsler og tidligere liv. Det går igjen under hele teksten at det er en slange det fortelles om, men slangen kan og representere, eller være et symbol på noen som blir behandlet på en urettferdig måte. Dette er en klassisk fortelling om en slik situasjon, hvor en sterk autoritet bestemmer over den svake parten. At slangen angriper dyretemmeren, viser at slangen ikke vet hva som vanligvis skjer når et dyr angriper et menneske. Den er en helt vanlig slange som har havnet i en urettferdig situasjon, og handler etter instinkt for å komme seg løs. På en måte fikk slangen oppfylt sitt ønske om blir befridd fra fangeskapet da den ble drept. Man kan si at dyretemmeren og har en hovedrolle som er litt mindre enn slangens. Man får et inntrykk av hvordan han er som person, og at han har gjort dyretemming til sin livsoppgave. Gjennom slangens tanker om dyretemmeren, får man et lite hat overfor han, men når slangen dør ser man dyretemmeren fra en annen synsvinkel. Da virker han ikke like barbarisk som slangen skulle ha det til, men likevel er det ikke en ”rett” handling å behandle slange som han hadde gjort. Hvis man ser bort fra at det var galt av han å behandle slangen på en så dårlig måte, får man litt medfølelse med dyretemmeren, fordi han ble ydmyket foran hele publikum da han hadde feilet i det som betydde mest for han, og nesten blir drept på grunn av det.

Miljøet er skildret som anspent og depressivt. Det er lagt stor vekt på forholdet mellom slangen og dyretemmeren. Det er dette som er nøkkelen til temaet i novellen. Man får ikke vite noe om når, eller hvor det skjer, men det kan egentlig være nesten hvor som helst i verden, der det er sirkus. Historien kan ha skjedd når som helst i nyere tid, men siden boken som novellen er basert på ble skrevet i 1993, kan den ha vært tenkt til den tidsperioden.

Novellens tema er urettferdighet. Det kan relateres mest til dyreplageri, og hvordan situasjonen for mange sirkusdyr er i dag. Hvis man tenker litt større på det, kan dette minne sterkt om hvordan slavene ble behandlet under slavetiden. De ble tvunget til å gjøre det harde arbeidet som deres autoriteter ville, og hvis de prøvde på noe annet, for eksempel å rømme, fikk dette store konsekvenser. I slangens tilfelle var det å bli myrdet.

Som tidligere nevnt går trekk fra dystopien igjen. Dette er et eksempel på en uønsket samfunnsmodell, som Elin Brodin har skrevet om i flere tekster. Man kan se på denne teksten som et rop om hjelp fra stakkars sirkusdyr, eller man kan se på det som en allegori om urettferdigheten som har vært/ er i enkelt samfunn.